Mennesker
har i alle tider danset. Dansen er en del av det sosiale livet, av hverdagen til
folk. Den brukes til å fortelle historier, til å tiltrekke oppmerksomheten til
det motsatte kjønn, til fest og moro og. Dette er folkedansen. Her
deltar alle, ofte menn og kvinner i adskilte grupper, og dansen er på mange måter
en del av ”limet” som holder gruppen sammen. Ulike samfunn i ulike deler av
verden har sine egne folkedanser, og ofte har dansens uttrykk en klar sammenheng
med den virkeligheten samfunnet befinner seg i. Dans som underholdning/oppvisning
eller som hobby, slik vi kjenner den idag i vårt samfunn, forutsetter et
spesialisert samfunn, dvs at ikke alle individer må delta 100 prosent i
matproduksjon og andre livsnødvendige sysler. Det forutsetter overskudd slik at
noen individer kan få frigjort tid til å bruke på dansen. For at disse så
skal få tilskuere, forutsettes at også samfunnets øvrige medlemmer har fritid
til å komme og se på. Vårt samfunn burde med ande ord ha bra forutsetninger
for å dyrke dans som oppvisningskunst og hobby. Hvordan levekårene er for rene
folkedanser er en annen sak. Bruker vi den på sosialt vis i vårt samfunn? Kanskje
det nærmeste vi kommer faktisk folkedans i storbyen i Norge i 2005, er det man
ser på moderne discoteker/nattklubber? (I tillegg til ren folkedans og dans som
profesjon eller hobby, kommer selvsagt dans med religiøse hensikter. Dette tar
jeg ikke for meg her.)
Saiidi
er i
utgangspunktet en folkedans. Den stammer fra det området man kaller Al Saiid,
som ligger i Øvre Egypt, dvs ganske langt sør i landet. Saiidi er også navnet
på rytmen (se egen tekst) samt folket som kommer fra regionen.
Saiidi-rytmen,
dum-tek dum-dum-tek, er karakteristisk for Saiidi-musikk. Det samme er en fløyte
som kalles mizmar, og som har en høy, gjennomtrengende lyd som det nok
trengs litt tid å lære seg å like (Definisjonen på en egyptisk gentleman: en
mann som kan spille mizmar men som lar være). Musikken er som oftest ganske
tung og rytmesterk. Den er monoton/ensformig – det er lettere å danse til
forutsigbar musikk - men samtidig energisk i sitt uttrykk. Og den må være
livlig nok til å trekke folk opp og med i dansen. Dette er en karakteristikk
som passer på de fleste typer folkemusikk, da denne type musikk passer best til
formålet; taktfast dans, enten ikke-koreografert eller med veldig enkle trinn
og kombinasjoner, utført av flere dansere, ofte store grupper, ofte i
forbindelse med fest og moro.
Saiidi-dansen
matcher musikken; tung, jordnær, men samtidig spretten og ernergisk, til en
viss grad ensformig og repetetiv – det er grenser for hvor mange finurlige
varianter man har innen en danseform som opprinnelig er folkedans. Da denne
dansen i utgangspunktet utføres i galabiya/kaftan, som skjuler kroppen, ville
dessuten små finurlige bevegelser vært usynlig. Man ser derfor ofte større,
mer reale bevegelser, og endel hopp (saiidi er dermed veldig bra trim). Endel av
bevegelsene mimer bevegelsene til hesten. Den arabiske hesten regnes som
verdens flotteste hesterase, og den har en helt egen måte å bevege seg på –
det er som den danser. Siden Saiidi også danses av proffesjonelle dansere med
et publikum, ikke bare brukes som sosial dans i landsbyen, utvikles også her
mer finurlige bevegelser og variasjoner. Men uttrykket skiller seg allikevel
fortsatt helt klart ifra oriental.
Raqs al Tahtib – stokkedansen karakteristisk for Al Saiid. Her er det mennene som danser med kjepp, og mange mener dette er like mye oppvisning i kampsport/selvforsvar som det er dans. Det er selvsagt også en oppvisning i ferdigheter, og man vil også ofte se menn danse med to kjepper.
Raqs al Assaya – kvinnenes stokkedans. Dette er en femininisert utgave av tahtib, der danserinnen gir en oppvisning i sine ferdigheter i å svinge og balansere kjeppen. Men det hele gjøres på en ”søtere” måte enn den mannlige varianten. Til en viss grad kan man si at kvinnedansen gjør narr av mennenes kamp-dans.
Både
Raqs al Tahtib og Raqs al Assaya har utviklet seg fra folkedanser til
oppvisningsdanser. Er man i Kairo vil man sjelden se et danseshow som ikke også
inneholder elementer av Saiidi. Ofte vil danserinnen ha med seg en lite trupp
mannlige dansere som underholder publikum mens stjernen er og skifter. Disse
danser gjerne Saiidi som et av sine innslag. Danserinnen gir også ofte en liten
saiidi-oppvisning selv. Hun kan gjøre det som en del av en lengre oriental,
etter å ha gjort sin entré, der musikken går over til saiidi og danserinnen
også går over til å danse på saiidi-vis. Kanskje plukker hun også opp en
kjepp hun har liggende strategisk plassert, og gir en oppvisning i sine
ferdigheter med kjeppen. Her danser hun iført den drakten hun gjorde sin entré
i, dvs en oriental drakt. Som regel vil saiidi-innslaget komme i det settet der
danserinnen har på en hel drakt (tob), men jeg har også sett det bli utført i
vanlig, todelt magedansdrakt (bedle). Men man vil også se at danserinnen
forlater scenen og skifter til ”ordentlig” saiidi-utstyr med kaftan,
hoftebelte og hodeskaut, før hun kommer inn igjen til saiidi-musikk, og gjør
et rent saiidi-sett. Særlig morro er det når hun går ut i publikum og får
også dem til å vise sine ferdigheter med kjeppen. Det kan ofte bli litt
skummelt når kjeppen surrer på det verste midt i publikum, og det er selvsagt
enda morsommere.